BAH!

Nok en natt/morgen/dag/whatev hvor jeg ikke får til å sove. Det funker bare ikke. Jeg vet alltids hva som forårsaker disse "fantastiske" søvnproblemene mine, men viten er ikke nok, jeg må kunne gjøre noe med det, noe jeg ikke kan, og dermed så må jeg bare leve med det. Realitetens grusomhet bare slår meg i trynet..eller noe sånt. Jeg hater at tiden går, og jeg hater hvordan ting har utviklet seg. Jeg sitter her nå og fryser, strever med å tenke klart pga søvnmangel og annet crap som sikkert ville gjort en nybakt lottomillionær deprimert, og røyker på sneiper pga røykmangel grunnet pengemangel grunnet jobbmangel grunnet altmulig-mangel.. Mye som mangler med andre ord, og hvis noen hadde spurt meg for (om så bare) 2 år siden hvor jeg tror jeg ville vært idag hadde svaret sikkert vært noe ala: "på kunsthøyskole i skottland sammen med Veronika og Anja"

Vel.. Jeg er ikke på kunsthøyskole, og jeg er ikke sammen med Veronika og Anja. Jeg er alene på rommet mitt en kald vinterdag i januar klokken 07.10 og får ikke sove. Og tanken på hvordan ting kunne vært er ødeleggene, samtidig som jeg nå har innsett at det bare er sånn det er, og det er lite jeg kan gjøre for å forandre det, men jeg vil så gjerne. Jeg vil bli noe. Jeg vil ha en betydning i denne verden og jeg vil lære så mye mer, og til slutt vil jeg lære andre. Men som 5-åringer slutter å tro på julenissen, så sluttet jeg som 18-åring å tro på at drømmer kommer til virkelighet, og at ekte kjærlighet eksisterer (i alle fall ikke for min del), selv om det var fine tanker sålenge det varte.. bah! Slitsomt, og jeg aner bare ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har støtt på et fjell.. et uendelig fjell, og det er ingenting bak.